Fire av latinnamerikas største menn gjennom historien venter på deg når du setter det til bords for å nyte din gourmet-pizza.
Men hva heter de og hva de gjort for å bli beæret med sine portretter på dette eksklusive spisestedet ved Tena-elvas bredd? Se det, det burde du jo vite. Litt hjelp får du av flaggene.
Hver søndag er han på plass i Carolinaparken i Quito med alle fargene sine. Av ham kan du kjøpe èn farge for 10 øre. For en krone kan du få en hel regnbue.
Derpå kan du søke etter skatten på regnbuens ende. Men den kan ikke Regnbuemannen garantere. Det er nemlig ikke hans jobb.
I uminnelige tider har Treguden hersket over Ecuador. Han figurerer ikke på noen offisielle lister over statsmenn og presidenter, men det spiller ingen rolle. Han vet han er sjefen, Ikke engang president Correa vil utfordre ham.
Dog har regnskogavdelingen hans vært truet med nedleggelse en rekke ganger. Utenlandske selskaper er kastet på hue og rævva ut, mens lokale myndigheter driver fortsatt og kjøpslår.
Her er han litt klønete gjengitt av en lokal kunstner i forbindelse med årets karneval. I motsetning til visse andre religioners frykt for avbildninger, synes Treguden dette bare er hyggelig.
De har tatt Plaza Foch i sin besittelse. Med lange selvsikre skritt paraderer de som hjelmbekledde germanere en aprildag.
Lett utstyrt i korte bukser ettersom de befinner seg like ved ekvatorlinjen. Uanfektet av at dette er på 2800 meters høyde og at temperaturmåleren viser 12 grader celsius; uniformskoden er befestet.
Som en diskret skygge. Man legger nærmest ikke merke til den der den står,
sentralt langs trolleybussens akse nær parken og holdeplassen Alameda. Plaza San Blas med sin kirke bygget i kolonitiden ligger rett ved siden av.
Slik ruver denne mørke futuristiske femtitallsbygningen med innslåtte glass i sentrum av Quito. Hva er dens historie? En gang var den kanskje et ambisiøst prosjekt hvor finansmenn som byttet penger seg i mellom trakk i trådene. Kankje tryllet de så med pengene at de og deres eiermenn forsvant fullstendig fra jordens overflate?
Men nå har den stått der ensom og forlatt i mange år, med sitt hevngjerrige og dystre utseende. De som får øye på den skjønner det er best å gå forbi.
Denne uka var det karneval.
I Ecuador feires dette først og fremst med en skikkelig vannkrig. Og da selger sprayflasker med skum bedre enn bananer. Hvis du elsker din neste gi ham en skikkelig dusj!
Mindreårige velger seg ut med stor kjærlighet utenlandsk utseende menn med tilsynelatende stor verdighet. Skaff deg derfor et par vannpistoler med stor kapasitet, samt et par spraybokser for å forsvare deg, og ikke minst; ta hevn!
De viderekommende har også mel, egg og diverse andre matvarer i sitt arsenal. Under årets arrangementer med store mengder nedbør ble gjørma et tilleggsmoment. På dette bildet fra kampene i Mindo skues noen av de kjempende idet de forlater valen.
Dette er gutten sin. Ingen begrensninger for hva han får til på gardintrappa si.
Men det han får betalt for er riktignok å pusse vinduer på krystalpalasset i Itchimbia-parken i Quito. Og antakelig får han ikke utbetalt noe mer enn standard kommunal lønn. Og det er nok mindre enn det de får i Norge, selv om de klager mye. Risikotillegg? Tviler på det. Man må nok stole på sine akrobatiske ferdigheter.
Han reiser selvfølgelig på ferie til Galapagos-øyene, hvor han tar inn på et hotel med alle rettigheter.
Derpå planter han sin bermudashorts-bekledde rumpe i en stol og venter på at de små skal komme til ham. Sukker har han nok av. Om det er dette som lokker denne løse fuglen til hans bord eller om det er ønske om et liv i rampelyset, vites ikke.
Fotografen “jobber” ellers på naturhistorisk museum i Oslo.
Blant vann og park-etatens mange ansatte i Quito har vi denne karen. Hver dag jeg dilter Carolinaparken rundt på mine trette ben, står han der. Utrettelig i samme posisjon, i sol som i regnvær.
Men slik er livet for de fattige i Ecuador. Det må jobbes seint og tidlig for å opprettholde familiens underhold. Hans skarve utbetalinger er nok mikroskopiske sammenliknet med den fakturaen vannverksjefen skriver ut for forbruket av vannet.
Det er fuktig nok i Quito under regntida, om ikke noen også skulle glemme å skru av denne krana.
Neida. Den er heldigvis plombert. Dette er rett og slett et monument reist av vannverksjefen i Quito, antakelig over seg selv. En hel liten park i nærheten av hans kontor er viet denne væsken. Som man er kjent med også fra andre land gjerne sammenlikner seg med: Vann er makt.
